lørdag 14. januar 2012

Dette med selvtillit

Det er en ting jeg har vurdert å skrive om lenge, og det er hele greia med god eller dårlig selvtillit. Jeg føler nesten at jeg har en plikt som skjønnhetsblogger å ha god, sunn selvtillit og fortelle andre om hvor viktig deg er å elske segselv og være fornøyd med den du er og bla bla bla.

Men hvordan skal jeg ærlig kunne gjøre det når min egen selvtillit er på bunn?

Da jeg var ung slet jeg ekstemt mye med veldig dårlig selvtillit. Jeg var upopulær, litt tjukk og ikke veldig pen. Legg til en deprimert hjerne og du har meg. Jeg hadde deg ganske jævlig egentlig, og hatet utseendet mitt noe så ekstremt. Men så forandret jo ting seg da jeg ble eldre. Jeg begynte å innse at skjønnhet ikke bare er de populære, blonde jentene i klassen samtidig som jeg vokste inn i utseendet mitt. I slutten av tenårene gikk det egentlig riktig bra, og de siste årene har jeg vel rett og slett hatt veldig god selvtillit. Jeg hadde selvfølgelig mine dårlige øyeblikk, men somregel var jeg ekstremt fornøyd med medelev, det kan alle som har møtt meg skrive under på!

Men så begynte jeg å legge på meg i vår, og jeg tror det kan slite på hvem som helst, men jeg hatet likevel aldri megselv eller kroppen min.

Men så begynte jeg på Face...

Det er litt rart å tenke på at jeg har fått dårlig selvtillit av å jobbe med sminke, men jeg føler meg egentlig mer og mer avhengig av sminke for å føle meg pen. Alle sine feil blir egentlig ekstremt fremhevd i klassen. Ikke fordi noen er slemme eller påpeker noe, men nettopp fordi alle må fikse feilene dine før du kan bli pen. Men det som har hatt størst innspill på meg er at jeg sitter der på skolen og ser megselv i speilet flere timer i strekk, og jeg kan love dere at jo lenger du ser desto flere feil finner du. Legg til alt for mange, veldig pene klassekamerater og jeg he en oppskrift på katastrofe.

Også har jeg jo lagt på meg ennå mer.

Jeg kan ærlig si at jeg hater kroppen min og utseendet mitt nå. Det eneste jeg ser i speilet lenger er ei feit pølse med gigantiske ringer under øynene, hengepupper, rynker, stygg panneøigg, skeiv nese og ekle øyne. Med kviser.

Jeg har begynt å unngå speil, og syns det er ekkelt å bli fotografert. Jeg er besatt, spesielt av kroppen min og hver gang jeg sitter, ligger eller står i en ny vinkel må jeg kjenne hvordan magen henger. Jeg tenker på det hele tiden, og drømmer hele tiden og plastisk og kosmetisk kirurgi. Ofte er jeg på gråten bare jeg tenker på hvordan jeg ser ut, og ofte får jeg nesten ikke sove fordi jeg grubler og hater så fælt. Keg vil egentlig ikke vise meg foran mennesker. Spesielt ikke naken foran kjæresten min, og jeg innbiller meg hele tiden at han syns jeg er ekkel. Hadde jeg hatt penger hadde jeg tatt fettsuging og silikonpupper på dagen. Tankene tar over liveg mitt. Jeg kjenner at innerst inne holder jeg på å bli gal...

Så det er derfor jeg ikke skriver om kropp og forteller alle tenåringsjenter at de må elske det de har. Jeg kan ikke preke noe jeg ikke lever selv. Det blir så falskt. Men det jeg kan innrømme er at jeg ikke unner disse følelsene min verste fiende. Det er så vondt å hele tiden hate segselv. Er det sånn her det skal være å være jente?

Der verste er at jeg vet hvilken ond sirkel dette er, og hvor mye selvfølelsen har å si for utseendet. Ansiktet mitt er fortsatt det samme, men jeg fikk mye mer oppmerksomhet og kompliment før da jeg fortsatt likte megselv.

Det er sikker noen som syns jeg fortjener det, eller kjenner noen andre i samme situasjon som de føler fortjener det av en eller annen grunn, men det skal jeg love dere at ingen gjør. Alle fortjener å elske segselv, og å kunne vise segselv fra sin beste side.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å forandre på situasjonen heller. Jeg ser liksom ikke hvordan jeg skal klare å bli fornøyd med utseendet uten å forandre på det. Det er ikke som om jeg har råd til et øyenbrynsløft og Restylane. MEN jeg er bestemt på at jeg skal bli bedre. Jeg vet hvor deilig det er å ha god selvtillit, og jeg vil så desperat ha min tilbake. Hvordan skal jeg kunne oppdra mine barn til å elske segselv når ikke jeg gjør det?

Men har dere der på samme måte søm meg? Jeg har lyst å høre om deres selvfølelse. Jeg vil vite om jeg er normal eller ikke. Jeg vil vite hvordan dere takler alt presset, både fra dere selv og fra samfunnet. Jeg vil vite din historie.

Det er ikke tvil om hvor mye press det er fra omverdenen men bilder av radmagre jenter avisen og supermodeller overalt. Kroppspressnsa du? Story of my life. Jeg klarer ikke la være å undre om det var lettere å leve med utseendet sitt før tv, Internett, kjendiser, treningssenter og lav-karbo.

10 kommentarer:

  1. Jeg er helt med deg. Jeg har konstant slanket meg siden jeg var under 16. Vet ikke helt når det startet... Jeg v-ar vel teknisk sett (BMI) undervektig en liten stund, men jeg følte meg feit åkke som... Når man først kommer seg inn på den veien med selvforaktelse for eget utseende er det vanskelig å komme ut av det igjen. Jeg har aldri hatt selvtillit til egen kropp og eget utseende så lenge jeg kan huske, og lever i et konstant håp om at dersom jeg bare går ned fem kilo vil jeg føle meg mye bedre. Så langt har ikke den strategien virket. Jeg har heldigvis kommer over andre måter å øke selvtilliten på, men det har likevel ikke stoppet mitt inntrykk av at jeg alltid har godt av å gå ned fem kilo. Uansett hva, så er ikke det en god innstilling til egen kropp...

    SvarSlett
  2. Jeg har det litt på samme måte. jeg var tynn på barneskolen, men på ungdomskolen var jeg svær, jeg klarte å gå ned å veide rundt 70 kilo som er drømme vekta mi. og så ble jeg sammen med typen og da sprang vekta opp igjen. Da jeg var tynn fikk jeg masse fine kommentarer, og nå får jeg høre "er ho gravid?"

    jeg føler meg verken fin eller sexy. Jeg er så stygg synes jeg.

    Jeg vet at det er bare jeg som kan gjøre noe med det, men er jo ikke lett det heller. funnet ut viss jeg skal klare å komme ned til drømme vekta mi så tar det i alle fall 1 år.

    Men jeg har begynt, og jeg prøver så godt jeg kan. Har ikke begynt på trening senter, men begynt å gå mer, og etter hvert blir det jogging osv...

    SvarSlett
  3. Jeg har også hatt det sånn, og det går i perioder. Tror egentlig det er derfor jeg begynte å blogge, fordi det var noe jeg var ganske god på, og de fine kommentarene hjalp veldig på det, at jeg faktisk hadde fine øyne og fine øyevipper, da var det hvertfall NOE som var fint!

    Gjennom årene har det gått bedre, og det siste halvåret har jeg vært veldig flink til å trene, og den beste følelsen er når du skal kjøpe ny bukse, så kan du kjøpe en størrelse mindre enn det du pleide før, det kan gjøre uken min dødsbra! Og når venninner som er på folkehøgskole kommer hjem på ferie og merker at wow, har du trent eller!? Du ser dødsbra ut!

    Sånne små ting, det gjør det så utrolig mye bedre, men så, hvis jeg sitter hjemme en kveld, hører på litt deppemusikk og tenker at: dritt, nå burde jeg virkelig dra på treningssenteret snart, så kommer alle de negative tankene og da blir alt bare forferdelig igjen .. Det er vel en ond sirkel, som du sier.

    Men Kaja, du er fantastisk vakker! Jeg virkelig elsker håret og hårfargen din, og jeg synes du er fin, jeg :)

    SvarSlett
  4. Kjenner meg veldig igjen i det du skriver og vet hvor sårt det er. Jeg har fått mye bedre selvtillitt etter at jeg passerte 20, men etter ødelagte knær, operasjoner som ikke har fungert, trening som ikke har kunne latt seg gjennomføre, sjokoladeavhengihet osv osv, så har kiloene krøpet på og jeg tar meg selv stadig å finne feil og kritisere meg selv. Som du skriver, magen er feil, den henger i veien og er ekkel, puppene siger og siger, kvisene popper frem osv osv, og for å gjøre det hele "bedre" bombarderes man kritikk og krav om kropp. Har du vært på kvinneguiden? Alle som er over 22 i bmi er lubben, er man over 25 er man overvektig og usunn, er man over 30 i bmi, vel, da er alt håp ute, du er ekkel, feit og kommer til å dø alene av diabetes, hjerte og karykdomer og alt som værre er. Kjæreste? Nope, ikke sjangs! Sex? Kun av ren sympati. Det værste er at jeg faktisk tar meg selv i å ta meg nær av det! Jeg vet jo at det ikke stemmer, jeg VET at jeg er like mye verdt som alle andre og at mine ekstra kilo faktisk ikke spiller noen rolle for meg og min personlighet, men når man stadig får slengt til seg at slik er det ikke, så går det til slutt innpå en og man begynner å tro på det selv.

    Heldigvis har jeg innsett at selvironi, selvtilitt og energi spiller mer inn på hva folk syntes om meg enn det kroppen har å si, jeg må bare huske å minne meg selv på det innimellom.

    (og som jeg skrev i min første kommentar på bloggen din, fy søren du er pen!)

    SvarSlett
  5. Takk for de ærlige svarene jenter, jeg setter veldig pris på det! Har snakket med et par venninner også som føler det samme, og på en måte føles det godt å vite at jeg ikke er den eneste. Samtidig føles det grusomt også, for jeg syns ikke noen av oss burde ha disse følelsene!

    Er det noe dere har gjort, dere som har fått bedre selvtillit over tid? Eller orket dere bare ikke mer? Jeg føler egentlig at trening hjelper litt personlig, men det blir en slags quick fix som et narkotikum.

    SvarSlett
  6. Kaja!!!!!! Jeg syns du er eeekstremt vakker! Helt greit å ikke føle seg vakker hver dag, men vakker, ja det er du virkelig!!

    SvarSlett
    Svar
    1. Det er rett før jeg får tårer i øynene. Så utrolig fint sagt <3

      Slett
  7. Jeg skulle virkelig ønske at jeg ikke skjønte akkurat hva du snakker om, men desverre gjør jeg det- jeg har kjempet mot vekta og kroppen min siden tidlige tenår, de siste årene har jeg kjempet for å holde vekta langt nok nede til at jeg fortsatt kunne defineres som "slank", men det siste halve året har vekta økt og økt- i likhet med deg har jeg måttet ta noen djevelske medisiner som fungerer sånn ca. like effektivt fetende som å smøre kilovis med fett rett på kroppen.

    Det hjelper ikke at jeg synes det er fantastisk med jenter som har god selvtillit og trives med seg selv trass i ekstra kilo, JEG greier ikke akseptere meg selv eller ha det bra når bmi-en bikker over 25...

    SvarSlett
  8. Alle jenter kan føle seg på samme måte, eg tror det er et typisk jente problem, sjølv om menn og kan ha dårlig selvtillit noen ganger. Eg har hvertfall følt det sånn, heilt siden ungdomskulen då alt begynnte, og en måtte gjør alt for å bli populær. Men på vgs blei alt bedre, og eg må bare sei at eg ennå tenke tilbake og vet at du va en av dei som hjalp meg å få bedre selvtillit, sterke Kaja, utadvent, alltid med glimt i øyet, med noen oppmuntrende ord. sjølv om du sikkert hadde en bakside som du ikkje lot oss se så var du alltid den eg såg opp til når det gjaldt å være sterk og ha selvtillit. Etter som eg huske så hjalp også Terje på selvtilliten, håpe han hjalp deg og.
    Etter vgs gjekk d nedover og Bergen var ikkje bra, nå har eg heldigvis funne en noen som gir meg styrke og selvtillit igjen, er ikkje så lett hele tiden siden han bor i England. Ennå er eg ikkje heilt der, men eg har funne at trening, vegetarkost, og minst mulig snop,brus,chips osv. hjelper!

    Du er fantastisk Kaja! og du vil alltid vær vakker!

    SvarSlett
    Svar
    1. Visste aldri at du følte deg sånn. Eg e veldi glae eg konne jelpa deg då. Me hadde jo good times meg og deg! Eg e glae han kan jør alt d får deg, du fortjene virkeli ein som e snille og som fortjene deg.

      Du e fantastisk du au <3 Du e kanskje den skjønnaste eg kjenne

      Slett

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...